Category: Fra ønskedrøm til babylykke

Mandagen 3.oktober gikk som den skulle. Jeg var hos fotpleier som planlagt, og det eneste som plaget meg litt var vann i bena. Samt at jeg var litt trøtt. Hadde jeg visst det jeg vet nå hadde den blunden jeg tok på sofaen rundt kl. 17 den dagen blitt lenger enn en time!

Jeg la meg rundt 00.30 natt til tirsdag 4.oktober. Så litt på TV i senga, og sovnet vel like før 02.00. Kl. 04.00 våknet jeg av at jeg måtte på do. Følte også at det rant mer enn vanlig der nede. Kom meg ned trappa og kjente at det lakk veldig egentlig. Kom meg på do, og det kom en bitteliten skvett. Måtte bytte truse og truseinnlegg, da det var omtrent klissvått. Men tanken om at dette kunne være vannet som gikk var veldig fjern akkurat da.

La meg igjen, og kjente da at jeg hadde noe som minnet om mageknip. Sånn bortsett fra at det kom og gikk. Begynte å ta tiden, og takene varte i ca. 1-2 minutter og var mellom 5-10 minutter mellom. Kom litt an på hvordan jeg lå, satt eller sto. Sendte melding til samboeren om at jeg hadde noe som minnet om mageknip, og at han måtte sette ut mat til kattene for sikkerhets skyld. Og at jeg ikke visste hva dette var for noe og at han bare kunne reise på jobb. Når klokken ble 05.45 orket jeg ikke å ligge i senga lenger. Fikk uansett ikke sove noe. Sto opp, og ventet på at mamma skulle stå opp like over seks.  Vi ble da enige om at hun ble hjemme fra jobb den dagen. Jeg ante jo ikke om dette var noe eller ikke. Rundt 08 tok jeg en dusj, og det var jammen deilig! En liten time senere ble jeg og mamma enige om å ringe sykehuset. Ble da bare vondere og vondere. Fikk lov til å komme inn på sjekk. Jeg ringte da til samboeren min, som tok telefonen før det hadde ringt en gang tror jeg. Sa at vi dro på sykehuset for sjekk. Så da var han vel ute i bilen før vi rakk å legge på tror jeg.

Vi ble møtt av en veldig koselig JM 09.45 på sykehuset, samt en JM-student som var veldig flink for øvrig. Ble lagt til registrering, og alt så fint ut. Uregelmessige rier, og jeg kunne fortsatt snakke meg fint gjennom dem. De sjekket bindet jeg hadde på for fostervann, og konkluderte med at vannet hadde gått kl. 04 på natta. Så var ikke splash som man ser på film akkurat. Pga. at vannet hadde gått ville de ikke sjekke åpningen. Så ble nå bare liggende der en stund til da. Mamma hadde på det tidspunktet reist hjem, og samboeren min hadde kommet. Jeg og samboeren gikk oss en tur ned i kiosken etter en liten stund. Kjøpte oss noe mat, og satt i sola foran sykehuset for å spise litt. Kjente der at riene ble vondere og vondere, og jeg måtte begynne å konsentrere meg om å puste litt.

Ble skrevet inn på sykehuset en gang mellom 12 og 13. Enkelte klokkeslett er litt diffuse kan man si. Jeg lå med disse fine beltene for å måle rier og hjerteslag og hadde det ganske greit. Var jo vondt, men klarte meg enda. Fikk akupunktur for å hjelpe til med riene. Så var det da vaktskifte 1, og fikk nok en koselig JM. Riene ble vondere og vondere, og jeg visste knapt hvor jeg skulle gjøre av meg. Trøtt var jeg også. Helt sinnsykt trøtt. Rundt kl. 18 ble åpningen sjekket. Dette fordi JM hadde snakket om å gi meg morfin eller epidural slik at jeg kanskje fikk sovet litt. Og da måtte hun sjekke åpningen. Morfin kunne man få hvis det var slik eller sånn, og epidural hvis det var sånn eller slik. Åpningen var da knappe 2-3 cm. Jeg ble såå skuffet. 14 timer med rier (om enn uregemessige), og bare 2-3 cm!

JM skulle da sette veneflon (eller hva det heter), slik at jeg fikk litt væske i kroppen før epiduralen ble satt. Men det var jammen ikke lett. Tror hun stakk meg 3 steder for å finne et sted på henda mine som funket. Og blodet sildret fra hendene mine. Anestesilegen kom og satte epiduralen, og himmel så deilig det var å slappe av litt! Kjente riktignok riene på venstre side, men ikke mer enn at jeg kjente de var der liksom. Uten å ha vondt. Så fikk sovet og slappet av litt.

Ved neste vaktskifte ble åpningen igjen sjekket, og den var på stusselige 3 cm på det tidspunktet. Epiduralen hadde også sluppet litt på venstre side. Eller enda mer enn tidligere. Kjente virkelig hver eneste ri ganske kraftig på den siden.

Neste JM som kom inn var faktisk hun som tok i mot meg for mange år siden. Det var litt spesielt syns jeg. Hun og en JM til kontaktet utover legen for å høre hva de skulle gjøre med epiduralen, og det endte med at de skulle prøve å flytte på den. Men det hjalp ikke i det hele tatt. Prøvde å ligge på både venstre og høyre side, på ryggen, over en saccosekk. Ingenting hjalp. Det eneste som hjalp noenlunde var å lene meg til senga og rugge frem og tilbake. Pga. at jeg satt og sto mye så også bena mine ut som tømmerstokker til slutt, og er først nå (en uke etter fødsel) at bena er noenlunde normale igjen.

Jeg fikk mer og mer vondt, og tagg JM om å hjelpe meg på noe vis. Jeg var så ufattelig trøtt at jeg visste knapt hvor jeg skulle gjøre av meg. Endte opp med å få en Sobril. Og jeg er ikke vant med slike tabletter, så den slo meg helt ut. De få minuttene som var mellom hver ri, føltes plutselig som 15-20 minutter hvor jeg slappet av. Var helt i min egen verden. Men fikk da slappet litt av.

En gang på morgenen der følte jeg plutselig at NÅ begynner det å presse litt nedover. JM kom inn igjen, og åpningen ble sjekket. Da var det 7 cm. Nå begynte det plutselig å nærme seg følte jeg.

Det var nok et vaktskifte, og da kom JM som tok i mot oss på tirsdag morgen tilbake. På et tidspunkt tidligere fikk jeg satt drypp for å hjelp riene, det ble skrudd av på natten en gang. Nå ville de skru det på igjen får å hjelpe riene enda mer. Det ville jeg absolutt IKKE! Syns riene ble helt grusomme av dryppet. Fikk her litt hjelp til å puste av lystgassen. Og den var min venn resten av fødselen! Uten den vet jeg ikke hva jeg hadde gjort.

Men dryppet kom, jeg fikk satt nye nåler og åpningen var plutselig 8 cm. Tidsperpektivet er litt borte fra meg akkurat der, men etter en stund følte jeg virkelig at jeg MÅTTE presse! Samboeren ringte på JM, og plutselig var det om å gjøre å få meg over i fødesenga. Kom meg over i den etter mye om og men. Nektet jo omtrent å slippe lystgassen. Hang over en saccosekk på alle fire, med lystgassen supende inn. Når pressriene kom for fullt gjorde jeg bare det kroppen fortalte meg, med litt hjelp av JM. At det går an å ha så mye pust til å presse sånn skjønner jeg ikke. Når alt var over tenkte jeg at jeg kan klare ALT siden jeg klarte dette!

Etter 40 minutter med pressrier ble lille Herman født 5.oktober klokken 09.51. Han veide 2660 gram og målte 45 cm. Han skrek med en gang han kom ut og ble lagt på ryggen min. Og når jeg fikk snudd meg rundt og fikk han på magen forelsket jeg meg med en gang. Samboeren felte noen tårer også.

Jeg revnet litt, så fikk 3 utvendige sting og 1 innvendig. Men de har jeg ikke merket stort til egentlig.

I etterkant fikk jeg vite at mot slutten så fikk de det litt travelt med å få ut lillegutten vår. De var opprinnelig 3 stk inne hos oss (JM, barnepleier og barnepleierstudent), men mot slutten var de 5. Det hadde ikke jeg registrert i det hele tatt. Men samboeren hadde sett dem, men fokuserte kun på meg.

Det hadde nemlig kommet ut noen blodkoagler, og like etter hadde pulsen til Herman gått kraftig ned. Så når jeg syns JM maste på meg om å presse skikkelig på den siste pressrien, så var det fordi han MÅTTE ut da. Men det ante jeg ingenting om før etter fødselen. Og glad er jeg for det. Hvorfor de blodkoaglene kom vet jeg ikke, for det var ingenting ved morkaka som skulle tilsi at det var morkakesvikt  eller noe annet som de fryktet der og da.

I dag er Herman 1 uke og 1 dag, og spiser bra. Verdens nydeligste i mine øyne selvsagt.

Det gikk 30 timer fra vannet gikk og til han kom ut. Og samtidig som de timene var de lengste og de verste timene i mitt liv, så var de også de korteste og de beste timene i mitt liv.

Samboeren min var verdens beste støttespiller gjennom hele, og jeg kan ikke rose ham nok

Da har jeg vært hos legen på kontroll, og har følgende å rapportere:

• blodtrykk 138/88 (litt høyere enn sist)
• hjerteslag pÃ¥ knerten 150 (ogsÃ¥ litt høyere enn sist)
• blodprosent og urin normal
• SF-mÃ¥l litt flatet ut
• Hodet muligens festet. Legen var ikke helt sikkert
• Ny legetime neste fredag dersom han ikke har kommet før den tid

Ellers er han fryktelig aktiv der inne i dag. Tror nesten han har fest der inne. Feire sine siste dager/uker der inne

Da kan jeg faktisk si at jeg er i permisjon og ikke lenger er sykemeldt! DEILIG! 3 uker i dag til termin! Gleder meg til å treffe pjokken altså!

Var hos legen igår til kontroll, og har følgende å rapportere:

• Hodet ligger fortsatt ned, men ikke festet
• SF-mÃ¥l pÃ¥ 35
• Litt høyt blodtrykk, og skal derfor inn hver uke fremover i stedet for annenhver uke
• Ødem 1-2 (vann i kroppen)
• Hjerteslag til pjokken 145. Var visst litt vanskelig Ã¥ mÃ¥le siden han flyttet litt pÃ¥ seg akkurat da <3

Neste legetime er neste fredag kl 11. Så får vi se hvordan ståa er da

Min tante mener forresten at siden jeg hadde litt høyt blodtrykk, så kommer han før tiden. Men DET tror jeg ikke før jeg ser det. Hun trodde jo også at var ei jente der inne pga. hjerteslagene