Dødsfall

Min kjære, kjære, umistelige bestefar døde igår kveld rundt 23.30. Livet er for øyeblikket JÆVLIG for min del.

Sto opp rundt kl. 06.00. Dusjet, spiste og gjorde meg klar. Skulle sitte pÃ¥ med gubben til stasjonen og ta toget 06.56 til Gardermoen. Han slapp meg av, og dro videre. Noen fÃ¥ minutter senere ringte han og sa at jeg ikke skulle gÃ¥ pÃ¥ toget. Lurte selvfølgelig pÃ¥ hva som hadde skjedd, men hadde god tid til toget sÃ¥ var egentlig bare irritert pÃ¥ om jeg rakk jobben eller ikke. Da han kom, satte jeg meg i bilen og lurte pÃ¥ hva som foregikk. Han sa bare jeg skulle ringe mamma. Og at det gjaldt bestefar. Skjønte at noe var forferdelig galt, og var helt pÃ¥ grÃ¥ten da jeg ringte mamma. Omtrent skrek “hva skjer” i telefonen. Hun sier bare “bestefar er død” og jeg knekker helt sammen i bilen. Sikker pÃ¥ at de andre rundt pÃ¥ stasjonen kunne høre hylene mine der og da.

Fikk gubben til å ringe jobben for meg. Hadde ikke klart det selv. Dro hjem så jeg fikk skiftet og dro så til Vinger. Dro først til Kirkenær for å hente broren min som ikke visste noe, og deretter til bestemor. Prøvde å være sterk frem til jeg fikk fortalt det til broren min, men når det var gjort og vi var på vei til bestemor knakk jeg mer og mer sammen. Klarte ikke å gå ut av bilen når vi kom frem. Mamma visste nok at jeg kom til å reagere slik. Litt fordi jeg er slik, og litt fordi hun vet hvilke hormoner som herjer i meg om dagen. Så hun kom ut og fikk meg til å puste litt roligere. Bestemor kom også ut, og de fikk meg inn sammen.

Har vært litt i min egen lille verden i dag. Tårene har trillet og jeg føler det er en lang, og vond drøm. Har fått høre hva som skjedde flere ganger, da bestemor (som forøvrig er supertøff oppi alt dette) har fortalt hva som skjedde så mange ganger. Bestefar hadde kost seg i solveggen igår på dagen. Og de hadde sett på TV på kvelden slik som vanlig. Alt var normalt. De la seg rundt 23 og sa god natt, og ga hverandre god natt kyss. Kort tid etter begynte bestefar å hoste opp blod. Han gjorde det forrige uke også, og ble lagt inn på sykehus pga. det. Han heiv seg opp og inn på  badet. Bestemor tenkte at han kommer jo snart tilbake, men han gjorde ikke det. Hun slo på lyset, og oppdaget blod på puta hans. Hun fant ham på badet sittende på en krakk foran vasken. Vasken var full av blod, og blodet kom fra nesa hans og munnen hans. Legene kalte det en blodstyrning tror jeg. Den kan skyldes den utposningen i hovedpulsåra han hadde. At den sprakk på en måte. Bestemor ropte på ham, men ingen svarte. Hun ringte naboen, og så mamma. Klokka var da ca. 23.30.

Da var det slutt. Bestefar er borte. Og kommer ikke igjen. Det føles så rart, så trist, så uvirkelig. Det er ikke slik det skal være. Men jeg får ikke gjort noe med det. Ingenting. Jeg får aldri se ham sitte i stolen sin mer. Aldri spørre ham om råd. Han får ikke sjansen til å se oldebarnet sitt. Oldebarnet får ikke sjansen til å treffe en helt fantastisk oldefar. Akkurat nå er det så mange tanker som svirrer i hodet mitt. Noen ganger er jeg helt rolig, og alt er liksom greit. Så plutselig kommer tårene, og tankene. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre uten bestefar liksom.

Skal tilbake til Vinger i morgen. Fikk muligheten til å se ham kl. 14 i morgen, og jeg sa jeg ville det. Jeg går utifra at jeg knekker sammen der også. Men jeg vet jeg vil angre hvis jeg ikke gjør det. Begravelsen blir også tøff. Den er neste tirsdag.

Jeg er så veldig glad for at jeg har denne bloggen. Min terapi. Selv om jeg føler det ikke hjelper akkurat nå, så er det også litt godt å få skrevet det ned. Sette litt ord på tanker og følelser liksom. Håper bare jeg får sovet litt i natt. Jeg har fått i meg litt mat og drikke i det minste i dag. Hadde det ikke vært for den lille i magen hadde nok det vært det siste jeg hadde tenkt på. Men har en til å tenke på nå liksom.

Kjære, kjære bestefar… Jeg savner deg sÃ¥ utrolig mye!!! Og er sÃ¥ ufattelig glad i deg! Du er umistelig!!!